Guds Ord
Bibelen er Guds inspirerte Ord. Det Gud sier i sitt Ord, er riktig og sant i alle deler, fordi det er inspirert av Guds egen Hellige Ånd (2.Pet.1,21). Det var de gammeltestamentlige hellige som skrev det gamle Testamentet, og Jesu apostler og Paulus som skrev det nye. Etter dette er det ikke, og kommer ikke til å bli skrevet noe ord med samme autoritet som Bibelen (Joh. 10,35). Alt annet skal prøves mot Ordet. Det samme gjelder alt som sies, all forkynnelse, alle profetier. Det kommer ikke til å framstå noe menneske eller noen engel som har krav på troverdighet, og hevder å forkynne noe ord fra Gud, som avviser eller motsier noe av det Bibelen har sagt (Gal.1,18). Bibelens hovedtema er Jesus, i både det gamle og det nye testamentet (Joh.1,1-18), han som er avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen (Hebr.1,1-3), og som har det eneste navnet som er gitt til frelse (Ap.gj. 4,12).
Guddommen
Gud er Ånd, og Bibelen sier at Faderen sendte sin enbårne Sønn til verden for å leve et hellig liv som et ekte menneske, forkynne himlenes rike, og deretter dø en stedfortredende død for alle mennesker, slik at ingen skulle bli dømt, men gå fri, og kunne nærme seg Gud, og komme til Ham (Joh.3,16-17). Jesus sendte den Hellige Ånd til jorden for at Han skulle bo i de troende, og være deres kraft, frimodighet, Herre, undergjører, veileder, talsmann (Joh.14 og 16). Ånden overbeviser verden om synd, rettferdighet og dom. Jesus sier at Han og Faderen er ett. Og at Åndens komme innebærer at Han (Jesus) og Faderen kom til dem (Joh. 14,18). Dette er treenighetens mysterium, som vises allerede fra skapelsen (1.Mos.1,26-27, 1.Mos.1,2, Joh.1,1-3, Kol.1,16).
Jomfrufødselen
Gud sendte sin sønn, som ble født av en jomfru (Joh.3,16, Jes.7,14).
Jesus ble ofret for vår synd
Han kom for å sone all verdens synd (Joh.1,29), han døde på korset, og bar synd og sykdom med seg der (Matt.8,17, Jes.53,5, 1.Pet.2,24). Jesus var det fullkomne offer for synd (Hebr.9,11-14) Han stod opp igjen til vår rettferdiggjørelse (Rom.4,25, Rom.3,26). Hans blod renser fra all synd, når vi bekjenner den for Ham (1.Joh.1,7,9).
Misjonsbefalingen
Før Jesus dro opp til himmelen ga han disiplene befaling om å forkynne evangeliet, de gode nyhetene, til hele verden, og de skulle drive ut onde ånder, de skulle tale med tunger, legge hendene på de syke (Matt.28,18-20, Mark. 16, 15-18).
Åndens dåp
Han lovte dem også, at for å være i stand til å fullføre dette store oppdraget, skulle han sende dem den Hellige Ånd (Ap. Gj. 1,5), og dette skjedde på pinsedag (Ap.gj. 2, 1 ff). Vi tror at som Jesus sa, så er denne kraften helt nødvendig i en tjeneste for Gud, og at han fremdeles døper i den hellige Ånd. Dette store pinseunderet stanset ikke med de første disiplene, men det var starten på en ny epoke i verdenshistorien, der Gud utgyter av sin Ånd over alt kjød. Det skulle skje under og tegn, deres barn skulle tale profetiske ord, de unge skulle se syner, de gamle skulle ha drømmer(Joel 3,1-5), og Gud skulle stadfeste Ordet med de tegn som fulgte med. Da folket på pinsedag kom i hjertenød og spurte Peter hva de skulle gjøre, sa Peter til dem at de skulle omvende seg, og la seg døpe, så skulle de få den Hellige Ånds gave. Dette løftet gjelder alle dem som hørte ordet, og deres barn, og alle dem som er langt borte, som Herren kallerAp.gj.2,37-39).
Dåp
I misjonsbefalingen (Matt,28,19-20)sa Jesus at de skulle døpe dem og lære dem alt det han hadde sagt dem. Denne dåpen er som Bibelen viser, en neddykkingsdåp (ordet dåp betyr neddykking), som skal gjøres på dem som har omvendt seg og tatt i mot troen (Ap.gj.2,38, Ap.gj.8,36-39), altså bevisste mennesker, enten de er barn eller voksne. Dåpen innebærer en begravelse av det gamle menneske, og en oppreising til en ny livsform, det nye mennesket i Kristus(Rom.6,3-10).
Brødsbrytelsen
Den siste natt før Jesus døde, samlet han disiplene til et siste måltid (1.Kor. 11,23 ff, Matt.26,26-28), og da innstiftet han nattverden, brødsbrytelsen, der disiplene skulle spise et brød og drikke en kalk (vin), til minne om Jesu død, hans legeme og blod. Dette er ikke et sakrament, som innebærer tilgivelse for synd, som om Jesu legeme og blod måtte ofres på nytt, men et minnemåltid, der vi minner hverandre om Jesu offerdød, samtidig som vi forkynner den.
Menigheten
Menigheten er Jesu kropp på jorden, og har som oppgave å gjøre Hans gjerninger, være munn, hender, føtter, og bringe Herrens Ord og Hans kjærlighet ut til en verden som ligger i syndens lenker. Det er én universal menighet, som består av alle Guds barn. Men lokalt er det mange menigheter, som i følge det nytestamentlige mønster skal være selvstendige, ikke styrt av en sentral organisasjon, men styrt av hodet, som er Kristus(Kol.1,18), og ha et eldsteråd (Ap.gj.14,23), menighetstjenere (1.Tim.3,8-13), og et menighetsmøte, altså hele menigheten samlet (Ap.gj.15,22). Bibelen sier også noe om hva slags krav som stilles til for eksempel eldste og menighetstjenere, og nevner at de skal være en kvinnes mann (1.Tim.3,1-13). Det er tjenester som Gud har satt til å virke til oppbyggelse og vekst, apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, men også andre tjenester, til å hjelpe, styre, nådegaver til å helbrede osv. (Ef.4,11-13, 1.Kor.12,28). Apostler i den unike betydning og med den autoritet Jesu 12 apostler og Paulus hadde, tror vi ikke er en del av den nåværende menighet, siden Paulus sier at hans oppgave som apostel var å fullføre Guds Ord (Kol.1,1 og 25). Profeter i den gammeltestamentlige betydning har opphørt (Luk.16,16), og nytestamentlige profeter er som nevnt underlagt Guds Ords prøving. Vi praktiserer medlemskap, med tro og dåp som betingelse.
Et rent liv
Bibelen kaller alle til et rent liv. Paulus skriver at de som stjal, ikke skal stjele lenger, og oppfordrer de kristne til å avlegge det gamle menneske, og bli fornyet i sitt sinn, og ikle seg det nye menneske, avlegge løgnen, og tale sannhet, ikke la råttent snakk gå ut av deres munn, og holde seg borte fra bitterhet, hissighet og all ondskap, men være gode og barmhjertige mot hverandre, slik at en ikke gjør den Hellige Ånd sorg (Ef.4,22-32). Å arbeide svart, eller snyte på skatten, er ting som hører inn under dette, og som vi som kristne skal ha et avgjort og avklart forhold til. Vi er den Hellige Ånds tempel, og skal ikke gjøre tempelet urent, verken ved hor eller andre ting (1.Kor.6,15-20). Dette innebærer også at det som skader legemet, slik som tobakk og alkohol, ikke hører til blant kristne, og må regnes som synd. Herren kan løse fra synd og last. Sinnets fornyelse (Rom.12,1-2) skjer ved Ordet som vi hører eller leser, når Ånden åpenbarer det for oss. Det er derfor svært viktig og nødvendig at vårt sinn blir fylt med Guds Ord, og ikke med urene ord eller bilder fra de kildene djevelen tilbyr, som pornografi, verdslige filmer, tankegods som fremmer selvrealisering, individualisme og egoisme.
Vandre i Ånden, i lydighet mot Gud
For å kunne leve et rent liv, med seier over kjødet, fristelser og fiendens angrep, er det nødvendig å vandre i Ånden. Det innebærer at vi ved Ånden døder (dreper) kjødets gjerninger (Rom. 8,13) slik som utukt, urenhet, trolldom, fiendskap, trette, misunnelse, baktalelse, ærgjerrighet, mord, og flere ting (Gal.5,16-26). Det Ånden gir ved en slik vandring, er Åndens frukt, som er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og avholdenhet.
Trengsler, forfølgelse og motstand
Jesus sa at vi kan vente oss trengsler for hans navns skyld (Joh.16,33, Matt.10,22), men vi skal være frimodige, for Han har overvunnet verden. I 2.Tim.3,12 sier Paulus at alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. Dette er et ransakende og tankevekkende ord for oss som er kristne i den vestlige verden. Mange betaler en høy pris for dette livet med Jesus, i den muslimske verden, under hinduisme, katolisisme, kommunisme og de andre retninger og religioner som djevelen bruker for å hindre livet i Jesus. Materialismen, som vil kvele livet, er nok den største faren i vesten, (Luk.8,14, Luk.12,15, 1.Tim.6,10).
Ekteskap
Vi tror at ekteskapet mellom mann og kvinne, som er innstiftet av Gud, er den eneste rette samlivsform, og at andre samlivsformer, inkludert samboerskap, er synd mot Gud. Ekteskapet er det jordiske, menneskelige bildet på forholdet mellom Jesus Kristus og menigheten som Hans brud (Ef. 5,32). Om menigheten er Kristi brud, og skal feire bryllup i Himmelen, forstår en at dette ikke kan åpne for for eksempel samboerforhold, eller andre urene forhold. Bibelen advarer også klart imot at kristne gifter seg med ikke-kristne (2.Kor.6,14-18). Erfaring viser også at for en troende som ønsker å leve for Jesus, vil et slikt forhold være en konstant kilde til sorg, samt ofte være et hinder for livet i tjeneste for Herren.
Israel
Israel var Guds utvalgte folk. Gud kalte Abraham (1.Mos.12,1-3), og gav ham løfter, som han stadfestet senere, som skal gjelde for all tid (Jer.31,35-37). Det betyr at Israel som et fysisk folk, er et utvalgt folk blant alle andre folk. Paulus skriver at forherdelse delvis er kommet over Israel, for at frelsen skulle komme til hedningene, men at deretter skal Israel igjen vende seg til sin Messias (Rom. Kap. 9-11). Israel i den gamle pakt er samtidig et forbilde på de troende i den nye pakt, som er de som har troen på Jesus, både av jøder og hedninger. Derfor er det også et åndelig Israel, hvor alle Guds løfter gjelder, etter troens lov (Rom.2,28-29).
Jesu gjenkomst
Jesus sa at han ville komme igjen for å hente bruden, menigheten, de som tror på Ham. Dette vil skje ved enden av den tidsalder som startet da Jesus hadde reist til himmelen, og den Hellige Ånd var kommet. Det nye testamentet taler om at tiden er kort, og at Jesus kommer snart (Joh. 14,2-3, Åp.22,20). Det er viktig å være klar, ikke leve i drikk og svir, men som brudesvenner som venter på brudgommen. Jesus sa at Han ville gjøre i stand et sted i himmelen for dem som tror på ham, og når evangeliet er forkynt for alle folkeslag, skal han komme igjen og hente de troende til himmelen. Det er Jesu usynlige gjenkomst, og vi som lever, skal rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren (1.Tess,4,13-18). Det som venter dem som tror, er en bryllupsfest i himmelen, hvor vi skal sitte til bords med Jesus som brudgom, og de gammeltestamentlige hellige.
Trengselstiden, Fredsriket, Dommen
Bibelen sier at ved nådetidens avslutning skal det komme en stor trengsel over jorden som det aldri har vært maken til, og heller ikke skal bli (Matt.24,21). Dette er Guds vrede over verden fordi de ikke tok imot Ham som Gud sendte, og fordi de ødelegger jorden med sin ondskap. Før denne trengsel skal bortrykkelsen av bruden, menigheten, finne sted. Bibelen taler om en dom for den hvite tronen, og et tusenårig fredsrike som Gud skal opprette på jorden, når djevelen er bundet, som skal avsluttes med en kort trengselstid, hvor djevelen slippes løs en kort tid. Deretter kommer den endelige dom. Det blir ikke en dom med fordømmelse over de troende, for Jesus tok dommen for synden på seg da Han ble naglet til korset, og den som har tatt imot frelsen, kommer ikke til dom (Joh. 5,24), og det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom. 8,1 ff).
Livets to utganger
Vi tror at bare de som har tatt imot Ordet om korset, som omvender seg fra sin synd, og ved troen tar imot frelsen og overgir sitt liv til Hans herredømme, blir Guds barn og får evig liv. (1.Kor.1,18). De som ikke trodde, går evig fortapt. Denne fortapelsen er forberedt for djevelen og hans engler. Men Jesus kom for å redde verden, slik at alle som vil, kan bli frelst (Joh. 3,16, Åp. 22,17).
Himmelen er det sted hvor Gud bor, hvor Jesus i dag sitter ved sin Fars høyre hånd, og ber for de hellige. Det er et fullkomment sted, hvor ingen ondskap er, bare herlighet og glede. Det overgår alt på jorden. Bibelen taler om en ny himmel og en ny jord, og den hellige stad, det himmelske Jerusalem, som ikke trenger lys av sol og måne, Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys (Åp.21,23. Det er det guddommelige gjennomtrengende nærværet som gjør himmelen til himmel, og de troende som har lært Gud å kjenne på jorden, ved å ta imot Hans sønn, har opplevd en forsmak på dette nærværet, og kjenner allerede her en lengsel etter det fullkomne samfunn med Gud i himmelen. Hvorfor frykte for døden når man vet at det forgjengelige blir ikledd uforgjengelighet, og det dødelige blir ikledd udødelighet, og døden er oppslukt til seier (1.Kor. 15,54).
Læren
Læren, å holde seg til Guds Ord, er fundamentet for et liv som kristen, og må aldri miste sin betydning. Men dette handler ikke om bokstaver, men om at man også tar de Gudsord som handler om livsførsel på alvor, vårt ansvar som forvaltere av den nåde vi har fått, slik at vi gir den videre til andre, og behandler andre med det samme kjærlige og tilgivende sinnelag som Gud har til alle mennesker. Hvis vi blir rettroende, men med harde hjerter, gjør vi skam på evangeliet og på Ham som elsket så høyt at Han gav sitt liv for oss. Paulus skriver til Timoteus: Gi akt på deg selv og på læren (1.Tim. 4,16). Mange bøker kunne skrives (og er skrevet) om alle de temaer som Bibelen tar opp, men det viktigste er å lese Bibelen, og la Ånden lede oss gjennom de herlige landskap og områder Gud har skapt for den som tror.