Skrevet av Anne Gro Guthu.
Det var med stor forventning og spenning vi skulle reise til India. Steinar hadde jo aldri vært der før, hvordan ville han like seg? Han lurte jo litt den første dagen, med den voldsomme varmen, kloakk, kuene i gata. Men all skepsis forsvant idet han satte føttene sine på møtet, som ble holdt i friluft ute i en av bygdene ved Palani. Da vi sammen med brødre og søstre i India kunne prise Herren, den samme Herre, da var det gjort og han kjente at han var ett med dette folket. 
Det å få stå sammen folka der nede og kjenne at vi har den samme lengsel etter å få vinne sjeler for Jesus, at syke skal bli legt, da kjenner vi at vi har fått den samme Ånd å drikke av. Det er et fellesskap som er guddommelig og ikke noe i verden kan sammenlignes med det. Det er mennesker vi aldri har møtt før, men plutselig kjenner vi at vi er bror og søster. De menneskene vi fikk lov å be for, ble lagt på våre hjerter og vi bærer dem med oss i bønn også her hjemme.
Det er spesielt med Victor og Chandras hjem, vi føler at det er vårt hjem og at vi når som helst er velkommen der. Det samme er det med Nelson og Tharas hjem i Chenna
i og menigheten der. Tenk at vi har et hjem og en familie også i India.
Vi opplevde noe helt spesielt på hotellet vi bodde på i Palani. Der fikk vi kontakt med både ledelsen og personalet med en gang. Vi satt i restauranten på hotellet og der kom vi i prat med hotelldirektørene. Vi vitnet for dem om Jesus og da ba han ene om å få 
samtale om oss. Han hadde noe tungt som lå han på hjertet. Etterpå tok han meg til siden og la seg ned på kne og spurte om jeg kunne be for han. Det gjorde jeg og da sa han, «det er ikke tilfeldig at vi møttes.»
Da vi kom tilbake til hotellet senere den kvelden, etter at vi hadde vært ute og gått en tur, ble vi stoppet av en arbeiderene på restauranten. Han kastet fra seg sykkelen og spurte Steinar «kan du være så snill å be for meg?». Han led av angst og psykiske plager. Umiddelbart etter at vi hadde bedt utbrøt han «det er borte, det er borte, jeg kjenner meg mye bedre.»
Å få være med på dette og oppleve en sånn åpenhet, gjør at man kjenner en stor takknemlighet til Herren. Han
bruker det som intet er! Og vi har fått smaken på et liv som vi vil ha mere av. Tenk at ved Guds nåde får vi være til velsignelse. Det er det rikeste livet vi kan leve. Det er saligere å gi enn å få.
Øynene til de sm
å barna som satt på barnemøtet i Chandra og Victors bakgård, står fortsatt klart for meg. Og tenåringene som kom fram i ettermøtene og ba om forbønn for sine alkoholiserte fedre, det grep hjertene våre. Tenk å få gi disse hjertene Jesus og håp for framtiden. Det finnes ikke noe større.